Håp(løshet)

Forrige uke var – jævlig. Dager ble til netter ble til dager. Mandag rev med seg tirsdag inn i onsdag/torsdag/fredag. Døgnene ble sammenhengende, klistret sammen av koagulert blod, til en mørk smørje. Aldri noen avløsning i form av søvn. Bare en klokke som rev meg nådeløst gjennom timene.

Fredag var det slutt. Jeg var så fysisk og psykisk utslitt at alt annet enn å ligge i fosterstilling på badegulvet virket fullstendig uoverkommelig. Jeg gikk fra sengen til badet til sengen – og så var den dagen over. Ute av stand til å holde øynene åpne ble jeg endelig innhentet av søvnen. Og sove gjorde jeg til gangs – i 12 timer. Da jeg våknet lørdags morgen var livet noen avgjørende nyanser lysere. Heldigvis.

Lørdag ble tilbrakt i en høstpyntet skog med en liten, lodden venn. Jeg prøver å lagre den intense lykkefølelsen som fyller meg i disse øyeblikkene ute i naturen med hunden min. Synet, lukten, følelsen av frihet. Det finnes ingen begrensninger i denne store, vakre verden. Jeg kan være der jeg vil. Fysisk og psykisk. Det handler ikke om hvilke utfordringer jeg har, men om hvordan jeg takler dem. Denne sikkerheten, denne styrken jeg finner når jeg klarer å lytte til meg selv – den er så ubeskrivelig verdifull. Så mye selvrespekt er knyttet opp mot denne indre stemmen; som så altfor ofte overdøves av alle de andre stemmene jeg fyller livet mitt med. Jeg skulle så inderlig ønske at min indre stemme var litt mer høylydt. Eller at jeg var flinkere til å lytte til den…

Den kommende uken må bli bra! Please?

Mitt stille vann

Jeg er så heldig å bo i et område med relativt uberørt natur. For meg er dette et fristed. Stillheten, den rene luften, stjernehimmelen som får skinne i all sin prakt uten å drukne i kraftig motlys fra gatelykter, trafikk og husvinduer. For noen netter siden så jeg nordlys for aller første gang. Jeg lå på gresset utenfor huset vårt, omsluttet av mørket, mens himmelen eksploderte i grønt, rødt og lilla. Det var ubegripelig nydelig. Man føler seg liten og stor på samme tid. Tenk at livet kan være så vakkert.

Nordlys er dessverre ikke hverdagskost. Heldigvis har jeg noe annet å søke tilflukt i når jeg trenger perspektiv på livet; et vann. Mitt stille vann. Her kan jeg sitte i fred, helt nede ved vannkanten, skjult bak høye siv. Deilig er det.

At the end of the day, all you have is yourself

Søvnløs natt. Avlyst psyktime. Skadetrang. Frustrasjon, desperasjon, agitasjon. Ringte behandler for telefonkonsultasjon. Ingen svar. Ringte igjen. “Hei, du er kommet til … Legg igjen en beskjed etter pipetonen.” Ventet på telefon, ventet på hjelp. Gikk en tur. Tok en dusj. Ventet enda litt til.

 

Kapitulerte.

To skadefire uker forsvant i blod.

 

Ble oppringt av behandler fem minutter senere. Klarte ikke å svare.

Døden – og alternativet

Disse selvmordstankene. Så lenge jeg kan huske, har de vært der. I større eller mindre grad. Gnagende. Forførende. Uunngåelige. Men de forandres i møte med døden. De påvirkes av at jeg konfronteres med døden. For døden handler ikke bare om den som dør. Den omhandler også alle pårørende. Disse som ikke har bedt om noen død. Disse som blir igjen i livet. Disse som forlates.

Jeg begynner å innse hvor enfoldig det er å tro at selvmord bare handler om deg selv. At det bare berører din egen eksistens, eller mangel på sådan. Det er ingen avslutning. Ingen grand finale. Du opphører å eksistere, men det gjør ikke de som er glade i deg. De står tilbake, etterlate. Fulle av sorg og smerte. Usikkerhet. Spørsmål som aldri kan besvares, fordi den det gjelder er borte for alltid.

Den siste uken har gjort mye med min holdning til livet, døden – og spesielt selvmord. Jeg kjenner hvor vondt det er å miste noen man er glad i. Hvor smertefullt det er å sørge, og å se mine nærmeste sørge. Hvordan kan jeg noensinne påføre dem jeg elsker den smerten? Hvordan kan jeg ta et valg som innebærer så mye lidelse?

Det er mange grunner til å ville avslutte sitt eget liv. Legitime, reelle grunner. Men for meg er det, i alle fall akkurat nå, så uendelig bedre grunner til å la være. Kanskje er det ikke mine egne argumenter eller rasjonaliseringer som er det avgjørende – kanskje er det tanken på dem som vil ha meg her i livet. Det er ikke sikkert at det er en tilstrekkelig “frisk” motivasjon. Men det er en motivasjon.

Tungt, men verdt det

Bare noen dager etter at vi mistet hunden vår, døde også min onkel. Pappa sin storebror, odelsgutten på gården, det levende leksikonet, den godmodige eksentrikeren som alltid hadde en tørrvittig kommentar på lager. Han har vært syk lenge, og den siste tiden ble det klart at det ikke fantes noen annen utvei. Likevel skjedde det så fort. Det gjør det vel alltid…

I dag ble han gravlagt. Begravelser er uten tvil det verste jeg vet. En kombinasjon av min egen og andres sorg, det klaustrofobiske kirkerommet, dødstankene – det kan slå meg helt ut i dagevis. Men jeg måtte, måtte bare gjennom det. Noe som selvfølgelig kjørte angsten i overdrive.

I natt sov jeg ikke et sekund. I sekstiden sto jeg opp; fremdeles usikker på om jeg kom til å klare å bevege meg utenfor døren. Jeg tenkte på det vi snakket om i DBT-samlingen på torsdag: Relasjoner. Hvordan man må prøve å ha balanse mellom egne behov og andres krav. Hvordan man må bevisstgjøre seg sine egne prioriteringer, for å kunne føle seg komfortabel med de mellommenneskelige forholdene i livet sitt. I hvilke situasjoner må du nedprioritere en relasjon for å ivareta deg selv, og i hvilke situasjoner må du nedprioritere deg selv for å ivareta relasjonen? Det er et fryktelig vanskelig spørsmål. Jeg føler at hele livet mitt i stor grad har dreid seg om det siste alternativet – altså nedprioritering av mitt eget ve og vel for å tilfredsstille andre. Og dette er mye av grunnen til at jeg klisjemessig nok traff veggen til slutt. Likevel tror jeg det er viktig for min egen selvrespekt å ikke prøve å gjøre opp for dette ved å utelukkende velge det første alternativet – å bare tenke på meg selv. I stedet prøver jeg å finne en balanse jeg kan leve med – selvom det for øyeblikket virker nesten helt umulig å ha overskudd til noen andre enn meg selv.

Etter en lang analyse, endte det opp med at jeg kom meg avgårde til kirken. Jeg ville være der for pappa. Han er tross alt et av de viktigste menneskene i livet mitt, og jeg vet hvor viktig familien er for ham. Etter at jeg tok et så bevisst valg, ble begravelsen mye lettere å gjennomføre. Jeg klarte å fokusere på at det ikke handlet om meg, og hvor fint det var å kunne delta i denne siste avskjeden med onkel.

Nå er jeg utslitt. Ute av stand til å samle nok krefter til å komme meg opp av sofaen. Sannsynligvis kommer det til å være sånn noen dager; hodepine, feber og tomme energilagre. Men jeg er så glad for at jeg kunne være med idag. Det er verdt det.

Tap

Den siste tidens opptur ble brutalt reversert på mandag. Styrken som sakte men sikkert har bygget seg opp i løpet av de siste par ukene, forsvant i løpet av noen sekunder. Igjen er bare tomhet og sorg.

-

Vi skulle bare lufte hundene før middag, denne mandagen. Det hadde regnet hele dagen, så da skyene sprakk opp i fem-tiden kastet vi oss umiddelbart ut døren. Hundene var hypre og lykkelige. Halene i været, snutene ivrig søkende langs bakken. Vi gikk opp mot en skogsvei i nærheten. Den steinete stien leder opp til et nydelig vann. Her har vi gått så uendelig mange ganger. Det er sjelden folk her, så vi pleier å slippe hundene. Det skulle vi også gjøre denne dagen. Men før vi rakk å løsne båndet til minstemann, klarte den andre hunden på mystisk vis å vikle seg inn i det. Da hun satte avgårde i vill fart., ble minstemann revet med. Før vi skjønte hva som skjedde, slo han hodet hardt mot en stein. Han er vanligvis en høylydt liten tass. Men denne gangen kom det ikke en lyd. Krampene ristet gjennom den lille kroppen i noen sekunder. Så ble han rolig. Altfor rolig.

Jeg husker at mannen tok den lille tassen i armene og stormet nedover. Jeg husker at jeg overtalte ham til å la hunden ligge i ro. Prinsippene i førstehjelp ved hodeskade kvernet instinktivt i hodet mitt. Mannen løp for å hente bilen. Før jeg rakk å tenke, var han tilbake. Med hundekroppen i fanget mitt kjørte vi mot dyrelegen. Mannen slo på nødblink og la seg på hornet. Jeg kikket bort på speedometeret og registrerte at pilen bikket 120. Men det gikk likevel for sakte. Alle mine krefter gikk til å holde den bittelille kroppen stabil. Innerst inne visste jeg at det var for seint. Jeg kjente det på ham. Den lille gutten som alltid var lett som en fjær, var blitt så uendelig tung og slapp.

Veterinæren kom løpende ut til oss da vi skrenset inn på parkeringsplassen. Mannen hadde ringt og forklart situasjonen for henne. Da lillegutt ble løftet ut av armene mine, var det som om alle kreftene mine forsvant med ham. Det gikk bare et par minutter før veterinæren kom ut til oss igjen. Da hun ristet på hodet, mistet både mannen og jeg all selvoppholdelse. Alt adrenalinet i kroppen ble erstattet av en uutholdelig smerte. Vi hadde tapt.

De sier at han døde momentant. At han ikke led. At han levde et langt og godt liv. At sorgen vår betegner hvor høyt elsket og verdsatt han var. Kanskje kan disse tingene hjelpe oss å akseptere det som har skjedd. Men det gjør det ikke noe mindre tomt her hos oss. Han har alltid vært her. Desto vanskeligere er det å forstå at han er borte.

Hvil i fred, lillegutt. Vi savner deg hele tiden.

 

Skatter

Gårsdagen var så fin, den. Jeg ble vekket av en hundetunge i øret, og av en mann som hadde laget deilig søndagsfrokost. Ingenting gir meg så mye trygghetsfølelse som å sitte på det lille kjøkkenet vårt tidlig om morgenen, med en varm kaffekopp mellom hendene, mens mannen leser nettaviser med tungen i munnviken og kommer med sporadiske, nyhetsrelaterte utbrudd.. Min lille familie.

I ett-tiden hadde jeg avtale med frøken S. Frøken S er et av disse supermenneskene som er begavet med røntgenblikk. Hun ser rett igjennom meg på en måte som får meg til å føle at huden min er laget av plastfolie. Det er umulig å lyve for frøken S. Alt som bærer snev av usannhet får henne til å heve venstre øyebryn mens røntgenstrålene gjennomborer deg fra topp til tå. Akkurat dette gjør tidvis frøken S litt skummel å tilbringe tid sammen med. I perioder har jeg unngått henne fullstendig, nettopp fordi jeg ikke klarer å skjule noe for henne. Det kan være tungt å bli konfrontert med ditt eget speilbilde, hvis du egentlig helst vil glemme at du eksisterer.

Denne evnen til å se gjennom meg er imidlertid også grunnen til at frøken S er en av mine beste venner. Det er befriende å ha noen som kjenner deg bedre enn hva du gjør selv. Noen du ikke trenger å anstrenge deg for. Noen som vet om alle dine feil og mangler, men likevel er glad i deg. Noen som kan si i fra når du kjører i blinde og holder på å treffe en fjellvegg i 120 km/t.

Siden jeg har gode dager for tiden, var det utelukkende deilig å treffe frøken S. De gode samtalene og latteren er gull verdt. Det er som en renselse. Å treffe henne er alltid en renselse. Men det var deilig at det ikke innebar smertefulle avsløringer eller eksponering av skjulte sår. Jeg tror det er deilig for frøken S også; å for første gang på lenge se noe annet enn smerte i øynene mine.

Etter noen koselige timer på kafé (uten mer enn noen ubetydelige, små dult fra angsten), dro jeg hjem til mine foreldre. Mamma var borte for helgen – noe som unektelig var fryktelig deilig. Dermed spiste pappa, min bror og jeg middag sammen. Vanligvis blir middagsbesøk i barndomshjemmet gjennomført i spisestuen. Den påtatt formelle stemningen gjør meg alltid full av angst. Men idag satt vi rundt det lille bordet på kjøkkenet, akkurat som i gamle dager. Uanstrengt og avslappet. Pappa hadde som vanlig laget nydelig mat, og praten satt løst. For første gang på mange år følte jeg meg hjemme i huset hvor jeg vokste opp.

Pappa kjørte meg hjem seint på kvelden. Jeg vet at han forstår så mye mer enn mamma, og at han stadig bekymrer seg. Han prøver å ta litt diskrete “stikkprøver” på tilstanden min. Jeg merker at det er vanskelig for ham, for han vil ikke plage meg. Men jeg er så takknemlig for måten han gjør det på, og jeg prøver å finne balansen i å være ærlig og oppriktig uten å uroe ham. Uten at dét er så lett… En god samtale ble det i alle fall. Jeg har uten tvil verdens beste pappa.

Etter at jeg hadde kommet hjem, gikk tiden med til to lange telefonsamtaler. Først ringte P, en god kamerat som bare ville si at han savnet meg. Det var selvfølgelig kjempekoselig. Vi snakket lenge om løst og fast, alvorlige ting og litt mindre alvorlige ting. Vi avtalte å treffes denne uken, og jeg kjenner at det skal bli utrolig godt. Senere ringte S, som hadde en dårlig dag. Det var deilig å kunne muntre ham litt opp, siden han har reddet dagen min så utallig mange ganger. Da jeg omsider trykket inn den røde knappen på telefonen, var klokken blitt halv ett. Hele dagen hadde dermed blitt brukt på dem jeg er glad i. Og jeg har ikke ord for hvor godt det føles.

Jeg er så takknemlig for å ha disse fine menneskene i livet mitt. Mine skatter.

It’s on

Som jeg skrev i dette innlegget, har jeg fått tilbud om dialektisk adferdsterapi. Etter mye om og men, usikkerhet og frykt, valgte jeg å takke ja. Kontrakten ble underskrevet på mandag. En forpliktelse, haha, dette klarer du ALDRI – ljomet det i hodet mitt da jeg skulle signere. Men med skjelvende hånd fikk jeg til slutt navnetrekket mitt ned på papiret.

I dag var første samling. Det begynte typisk nok dårlig. Av behandleren min fikk jeg beskjed om at møtetidspunkt var 13.00. 12.35 ble jeg imidlertid ringt av kursleder 1: “Hvor er du? Du vet vi begynner halv ett?” Umiddelbare katastrofetanker. Faen, faen, faen, panikk, frustrasjon, hat. Det skal ikke mye til for å vippe meg av pinnen, these days. En liten glipp kan kjøre hele dagen rett i grøften.

Jeg kom meg likevel av gårde. Om jeg ikke var nervøs fra før, fikk den akutte pulsstigningen i alle tilfelle angsten i høygir. Utenfor møterommet holdt jeg et øyeblikk på å gå i bakken. Fikk til slutt åpnet døren, snublet inn akkompagnert av oppsiktsvekkende signalrøde kinn, og dumpet ned i en ledig stol.

Inkludert meg selv, er det seks jenter. Fordelen er at det bare er fem andre mennesker å forholde seg til. Ulempen er at alle er nettopp jenter. Fremmede jenter er fryktelig skummelt. De fleste vil jeg anslå å være på min egen alder eller litt eldre, noe som i grunnen ikke gjør saken bedre. Men det skal nok gå. Kursholder 1 er en kvinnelig psykiatrisk sykepleier, og kursholder 2 er en mannlig psykolog. Nummer 2 har jeg truffet en gang før, under en krise i sommer. Han gjorde et ekstremt godt inntrykk. Nummer 1 virker også ok, om enn noe barnehagepedagogisk.

Angående selve innholdet; vel. Det er mye å ta inn. Utholdenhet. Følelsesregulering. Relasjonstrening. Mindfulness. Jeg leter febrilsk etter et synonym til det siste ordet der, for det gir meg altfor mange assosiasjoner til syrespisende 68′ere. LSD, DBT. Hehehe. (Ser det begynner å nærme seg leggetid!)

Etter en times tid innestengt i et lite møterom – som til sitt forsvar var begavet med både vinduer og relativt oksygenrik luft (i motsetning til offentlige bygninger flest, altså) – begynte angsten å ta overhånd. Det begynte som vanlig med kvalme, fortsatte med svimmelhet og synsforstyrrelser, og toppet kaken med ukontrollerte skjelvinger. Sukk. Jeg klamret meg til tekoppen og prøvde å puste. Så på klokken og fikk panikk fordi det var en hel time igjen. Her et sted mistet jeg kontrollen, og falt ut. Klarte ikke lenger å fange opp hva som ble sagt eller gjort rundt meg. Ble stengt inne i denne kranglete kroppen som nekter å gjøre det den får beskjed om.

Etter en stund klarte jeg å reise meg fra stolen og hente litt vann. Det hjelp med noe kaldt i munnen. Gjenvant på heroisk vis kontrollen over meg selv, og klarte å stå tiden ut! Hurra! Det gir jammen mestringsfølelse å ikke la angsten tvinge deg på flukt.

Dessverre gikk jeg glipp av en del informasjon mens jeg blacket, men det viser seg at jeg på mystisk vis har notert flittig! Haha, det er rart hvordan kroppen går på autopilot. Da jeg gikk ut fra poliklinikken og kunne trekke frisk luft igjen, var det ekte glede i kroppen. Jeg gjennomførte noe! Riktignok bare ett eneste lite møte, men – tro meg – for meg er det absolutt ingen selvfølge. Jeg håper at dette er starten på noe bra.

Tilfeldige spørsmål og svar

navn: -
piercinger: Medusa & daith
tatoveringer: Nei
høyde: 158. Foretrekker å runde opp til 160…
skostørrelse: 35/36
hårfarge: Brun
fregner: Haugevis
forelsket? Lykkelig, sådan
skulle du ønske at du bodde et annet sted? Jeg er gjennomgående rastløs, så det er alltid fristende å flytte. Paris, kanskje?
hvilke parfyme bruker du? Marc Jacobs – Lola, selvom den egentlig er litt i overkant søt. Bruker dog sjelden parfyme.
hva er du redd for? Mer og mer, dessverre. Min største frykt er å bli fanget i mitt eget hode; å ikke være i stand til å fungere fordi psyken lammer meg.
liker du å vaske? Kan ikke påstå dét, nei. Det er selvfølgelig deilig etterpå, men selve prosessen synes jeg ikke er noe særlig å trakte etter.
liker du bergogdalbaner? Å, herre. Å ikke ha kontroll over omgivelsene er noe av det verste jeg vet. Jeg synes det er ubehagelig nok å overgi kroppen min til en bil. Så nei, jeg liker IKKE berg og dalbaner, karuseller, fly, båter, busser eller noe som helst annet som kan overstyre mine egne bevegelser.

siste?
filmen du leide? Det må være flere år siden. Det er jo så skammelig lettvint med Pirate Bay! Siste filmen derfra var forøvrig nydelige Little Miss Sunshine.
filmen du kjøpte? The Dark Knight
personen du ringte? Pappa
personen som ringte deg? Mannen
tv-program du så? Boardwalk Empire
person du tenkte på? En kjær venninne som nettopp sendte melding
boken du leste? 23-salen av Ingvar Ambjørnsen. Bra ting har forandret seg i det psykiske helsevesenet, gitt!
personen du fikk e-post av? En dame i Turistforeningen som svarte meg på noen spørsmål angående en planlagt fjelltur :)
personen du fikk brev av? Dårlig med personlige brev i posten min, det er stort sett vinduskonvolutter fra diverse instanser… Sukk!
personen du fikk sms av? Frøken S.
gangen hele familien din spiste middag sammen? Det begynner å bli en stund siden. Tror vi må helt tilbake til 1. juledag!
greien du kjøpte? Utenom mat? Hm. Det må ha vært noe så fornuftig som et solpudder.

favoritt?                                                                                                                                                       låt: Vanskelig. Kanskje, kanskje UGK – Diamonds & Wood. Deilig sårt og hardt, sånn det skal være. greie å gjøre: Le. Uanstrengt og ukontrollerbart. Det er det deiligste som finnes                                      sport: Jeg har sportsidioti i blodet. Flaut nok. Elsker engelsk fotball og russisk ishockey.                      klær: Mykt, romslig eller elastisk. Bruker ellers ullundertøy fra september til mai…
film: Snatch får meg alltid til å le. Og Jason Statham får meg alltid til å sikle.
serie: Det må bli Sopranos.

har du noen gang?
grått over en gutt? Åh, ja.                                                                                                                                         grått over en jente? Grått på grunn av en jente – oh yes. Jenter er onde.                                                     løyet for noen? I høyeste grad.

vært i slagsmål? Nei, er konfliktsky til tusen.
blitt arrestert? Som i hentet av politiet – ja.
truffet noen fra internett irl? Ja. Og blitt med vedkommende hjem. Ikke det smarteste jeg har gjort.

antall?
ganger du har vært forelsket? Ordentlig? Én. Mange flere “forelskelser”, da.
ganger hjertet ditt har knust? Én. Det var vel ikke kjærlighetssorg så mye som et bittert tap av en jeg var veldig glad i. Men vondt gjorde det like fullt.
hjerter som har knust på grunn av deg? Det er et merkelig spørsmål å stille seg, men det er nok to knuste hjerter på min samvittighet.
jenter du har kysset? Det tror jeg er null!
personer fra barneskolen du fremdeles har kontakt med? Kontakt – i varierende grad – har jeg med veldig mange. Facebook, vettu. Men et personlig forhold har jeg vel med en fem-seks stykker.
ganger navnet ditt har vært i avisen? Haha. Et par ganger i lokalavisen, tenker jeg.

Broken heart

La meg ødelegge, kutte opp, knuse. La alt forsvinne i blodet. La meg bli fri. 

Noen ganger får jeg så fryktelig vondt i hjertet. Vanligvis forplanter smerten min seg i mellomgulvet. Den legger seg i magen, et eller annet sted langs fordøyelsessystemet. Her har smerten på en måte alburom. Den kan være opprivende, men den kan også være dunkel. Vag. Smertefull er den alltid, men jeg har – til en viss grad – plass til den. Jeg er så vant til å ha vondt i magen.

Men noen ganger, når det ikke er nok plass i magen, sprer smerten seg til hjertet. Som en aggressiv infeksjon angriper den det sårbare organet. Og det er så grusomt vondt. For i hjertet blir smerten intensivert. For hvert hjerteslag vokser den ubønnhørlig, og pumpes ut i kroppen som gift. Smerten blir så konsentrert i det lille hjertet. Så høylydt. Og jeg makter ikke å overdøve den.

Hjertet brister. Og jeg skjærer. Skjærer i den tynne huden under kragebeinet. Prøver å døyve det pulserende hjertet som vrir seg i smerte. Når blodet renner nedover brystet, er det som om trykket letner. Som om smerten forsvinner gjennom den brutte huden. Eller, i det minste, som om den synker tilbake i magen. Hjertet slipper å knuses, denne gangen også. Men jeg lurer på hvor mange flere brister det kan tåle.